Alt som ikke har blitt tjoret fast, Eirin Gundersen | Review

Sider: 80

Sjanger: Diktsamling

For et nydelig cover. Føler det passer innholdet og følelsen det gir veldig godt. 

Boken handler om en kvinne som drar tilbake til øya familien og forfedrene hennes kommer fra. Hun samler sammen og gjenforteller historier om stedet, i tillegg til hennes egne opplevelser fra besøk i barndommen.

Diktsamlingen er fordelt på tre deler, fra hva jeg kan forstå er formen på grensen til hva man kan kalle en diktsamling. Tekstene er ganske lange, ikke at dette er noe negativt. Jeg likte skrivemåten, beskrivelsene var korte, men vakre og livaktige.

Boken var forskjellig fra noe jeg har lest før, men samtidig var temaet veldig gjenkjennelig og følelsen av hjem og tilhørighet er godt formidlet. I alt ble det kanskje litt for likt hverdagen min, familien min kommer også fra en gård veldig utilgjengelig uten båt. Rett uti fjorden kan jeg skimte den der jeg kjører forbi daglig. Historiene som er inkludert i boken, med båtforlis i 1883 og ulykker, er gitt en veldig dramatisk tone. Disse delene var ikke like interessante for meg som forfatterens egne tiknytning til stedet. Dette kan ha noe med at jeg selv har familiehistorier om ulykker, helt fram til noen jeg kjente omkom på fjorden rett utenfor vår gård. Forfatteren kan snakke med en viss distanse, for meg er det noe som treffer meg hver gang jeg legger i kai.

Derfor er det kanskje ikke så rart at disse to delen var spesielt uhyggelige, men definitivt treffende:

 

Og en av delene jeg likte godt: